I denne artikkelen fra «Nordavær», klubbavisa for IL Nansen i Dalsbygda, møter vi «hemvendar» Tone Holte.

Ei dame vi i Nordavær har vært nysgjerrig på å få komme over dørstokken til etter at ho flytta «hematt», er Tone Holte. Men å kalle Tone for en av våre nye bygdainger, stemmer vel ikke helt, siden hun har hatt adresse Dalsbygda fra november 2014. Vi har i hvert fall i lengre tid sett huset til ‘a Marie under stor ombygging. Eller, det vil si: Vi har ikke sett så mye utenpå, bortsett fra to store vinduer øverst i gavlveggen. Men vi har forstått at det innomhus har det skjedd saker og ting.

Men vi har ventet tålmodig, og nå rett på nyåret fikk vi napp. Og en ting var at vi var nysgjerrig på hvordan Tone har fått det, vi var nok like nysgjerrig på hva Tone har drevet med i årene i «utlendighet».

Fra Dalsbygda til Trondheim – og så til India

Tone flyttet ut i 2000, etter tre år på Tynset videregående skole, allmennfag. I disse tre årene vekslet hun på å ville utdanne seg til alt fra lastebilsjåfør, gravemaskinfører til sykepleier og kokk. Men ønsket om å jobbe med mennesker gjorde at hun valgte å dra til Trondheim og utdanne seg til sosionom; en tre år lang utdannelse. I denne studietiden hadde Tone et studieopphold i India på tre måneder.  Tre av disse ukene jobbet hun på et senter for gatebarn. Her bodde barn fra 5 til 18 år. Dette var barn som ruset seg på bensin og lim. Tone skulle ønske hun kunne adoptere med seg alle hjem.

Etter disse tre årene studerte hun ett år med psykologi på NTNU. Etter dette fikk hun jobb på Vikåsen barnebolig. Dette er et sted for unger med multifunksjonshemming. Tjenesten gir tilbud til familier som på grunn av barns funksjonshemming har behov for avlastning i den daglige omsorgen. Omfanget kan variere fra noen timer/døgn/helger per måned til mer omfattende ordninger. Tilbudet gis for en stor del i egne bemannede boenheter, men kan også gis i form av privatavlastning. Da Tone var der, bodde det seks barn og unge der, mellom 5 og 18 år. Hun jobbet der i ett år.

Oppfølging av rusmisbrukere

Etter dette flyttet Tone til Oslo, hvor hun fikk jobb i Ullensaker kommune i sosialtjeneten som sosionom. Og her kom hun bort i rusmisbrukere for første gang. Her jobbet hun i ett år før hun fikk jobb i sosialtjenesten i bydel St. Hanshaugen som saksbehandler. Etter hvert ble det opprettet en prosjektstilling her som skulle forbedre oppfølgingen av legemiddelassistert rehabilitering, som noen kanskje har hørt om som LAR. Denne jobben fikk Tone, og etter ett år ble denne stillingen fast. Her hadde hun ansvaret for 120 rusmisbrukere. Dette var tunge rusmisbrukere hvorav mange bodde på gata i Oslo. Tone forteller om en hverdag litt annerledes enn hva de fleste av oss er vant med. Ofte måtte hun benytte seg av politibeskyttelse når hun skulle ut til de forskjellige brukerne. Det kunne være tungt rusa personer med forskjellige psykiske lidelser som for eksempel schizofreni hun skulle til, og hva som da møtte henne kunne hun aldri helt vite.

Men samtidig skildrer også Tone et godt forhold til mange av disse brukerne. Hun var den nærmeste pårørende for flere av dem og faktisk den eneste kontakten de hadde utenfor rusmiljøet. Hun har fortsatt god kontakt med noen av dem. Og jeg kan godt forstå at disse folka fikk et godt forhold til Tone. Hun er ei tøff, litt rocka dame med bein i nesa. Ikke så stor, men tydeligvis stor nok.

Og det at hun i tillegg kom fra bondelandet og etter hvert godt kjente Dalsbygda gjorde heller ikke noe. Det å kjenne Tone som kom fra plassen der Therese var fra, var stas. Så Therese har nok en stor tilhengerskare blant Oslos litt løse fugler.

Og så … hematt!

Valget om å slutte i jobben i Oslo var ikke enkelt. Disse «gutta» har tydeligvis fått en stor plass i Tones hjerte. Men hun har alltid hatt en drøm om å flytte «hematt tel Dalsbygda». Og i påska 2014 tok Tone over huset etter bestemor Marie. I november samme år fikk hun jobb i rus- og psykiatritjenesten på Røros, før hun nå etter hvert har fått jobb her på Os ved NAV. Det er en prosjektstilling hvor hun jobber med å forbedre rusarbeidet i Tolga og Os.

Det er en variert stilling, med alt fra støttesamtaler mot rusmisbrukere, sosiale tiltak og oppfølging mot pårørende. Det hender også hun må bidra med litt praktisk bistand med alt fra å vaske til å reparere forskjellige ting. At Tone er ei fleksibel dame, er det ingen tvil om. Hun holder også foredrag både for fagfolk og skoleklasser.

Tone har fått seg et koselig hjem. Men så har hun pussa opp hele huset også. Med god hjelp av slekt og gode venner. Hun hadde en liten drøm om å finne den store skatten gjemt i enten tak, vegger eller gulv. Men bare store mengder sagflis var å finne. STORE mengder.

Ei bygd med samhold og dugnadsånd

En ting Tone har fått merket godt etter at ho flytta hematt, er den store dugnadsånden. Hun har blant annet blitt den nye «Såmmårmoro-generalen». Den rollen kommer hun nok ikke til å bli kvitt med det første. I hvert fall ikke siden hun gjorde en god jobb i fjor. Nå i sommer er det jo jubileumsår også, og da skal de visstnok virkelig slå på stortromma, om ryktene stemmer.

Jeg hadde sikkert kunnet sittet i mange timer å hørt om alt Tone har opplevd både av gleder og sorger i forbindelse med hennes jobb blant Oslos rusmisbrukere, men et lite innblikk har jeg nå i hvert fall fått. Og om «gutta» på gata var lei seg når Tone dro, er vi desto glad for å ha fått Tone tilbake. Hun er en ressurs for bygda som vi nok får mye glede av fremover.

Skrevet av Toini Berg Brynhildsvoll for Nordavær